Musikkanmeldelse: Lena

Hun steg fort på stjernehimmelen, tyske Lena, da hun vant Eurovision i mai. Vinnerlåta «Satellite» sprang raskt til topps på iTunes-listene og det hele kunne neppe vært bedre regissert, for samme måned kom debutplata hennes som har fått navnet «My Casette Player».

Eurovision-seieren til Lena kom neppe som noen overraskelse for Europa, og strengt tatt er det ikke mye overraskende ved platedebuten heller. Lena tar opp tråden fra hitlåten «Satellite» med en overvekt av bekymringsløse poplåter med intetsigende tekster og leken beat. Albumet er en salig mix av sjangre, litt soul, en dose light-jazz, smårampete funk og et strøk av gospel her og der. Oppskriften er forsåvidt grei nok, og resultatet er et lekent popalbum uten noen skjult agenda.

Men selv om det er helt okei å lage popmusikk som er bekymringsløs og fengende, er ikke «My Casette Player» helt vellykket allikevel. Lena blir i lengden alt for masete og slitsom med en stemme som ligger helt midt på treet, og det gjelder ikke bare den pussige engelske aksenten hun har lagt til seg. Hun har en lett gjenkjennelig røst, det skal hun ha, men noen stor vokalist er hun ikke. På flertallet av låtene på albumet messer hun frem betydningsløse tekstfraser i en usjarmerende blanding av sang, snakking og noe som ligner på et forsøk på rap. Man sitter igjen med at det er et slags uferdig Idol-preg over det hele.

Bare elendighet er det allikevel ikke. Selv om ingen av låtene helt kan måle seg med «Satellite», er det flere av innslagende på plata som utstråler en klar «irriterende-men-absolutt-fengende»-kvalitet. 80-talls-funken i «I Like to Bang my Head» får selv den stiveste nordmann til å nikke med hodet, og på uptempo-låta «Love Me» kommer dialekt-tributen til hennes britiske forbilder så tydelig frem at man ikke kan annet enn å smile litt. Hun er jo unektelig søt og ikke så rent lite sjarmerenda når alt kommer til alt.

For det er nå en gang sånn at Lena rett og slett bare lager enkel og grei popmusikk. Det du hører er det du får, verken mer eller mindre. Og kanskje er det helt greit også, at popmusikken bare kan få lov til å underholde uten å nødvendigvis ryste sjelen til lytteren. Smarte tekster er nemlig i et fåtall på Lenas debutalbum, og noen følelse av å bli kjent med Lena via musikken hennes sitter man neppe igjen med etter å ha hørt «My Casette Player».

Terningkast: 3



Bildekilde: aktivioslo – Creative commons license

Skrevet av: thea

Thea Sofie Melberg er 26 år og bor i Oslo. Hun elsker populærkultur,
og spesielt musikk. Når hun ikke skriver for femelle.no eller blogger på http://paapp.blogspot.com, jobber hun som reporter og programleder i Radiorakel.

En kommentar om “Musikkanmeldelse: Lena

Legg igjen en kommentar

Vis
Skjul