Spiseforstyrrelser – Vær en venn

De fleste av oss har et ønske om å se bra ut og passe inn i dagens samfunn, men når man opplever at mat, vekt og kropp styrer livet, – da blir det et problem! Undersøkelser viser at mellom 100 000 og 120 000 har spiseforstyrrelse i Norge og av disse er ca 85-90 % kvinner.

Hva er spiseforstyrrelser?

”Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen. Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er et symptom på både følelsesmessige og personlige problemer.”

Personen kan bære på sorg, sinne, lav selvfølelse og skyldfølelse. Hun kan være utsatt for overgrep og mobbing. Kanskje hun stiller for høye krav til seg selv, sliter med ensomhet eller har opplevd et vondt dødsfall. Disse tingene kan bli vanskelig for en person å takle på egen hånd, som derfor søker alternative løsninger som fjerner smerten en liten stund.

Hvordan kan man se om noen har spiseforstyrrelser?

Personer med spiseforstyrrelser er ikke nødvendigvis like og har ulike rutiner på hvordan de mestrer hverdagen. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan man kan finne ut om en venn har spiseforstyrrelser, men dette er symptomer som ofte går igjen.

– Personen endrer forholdet til mat, spiser stadig mindre og får ofte skyldfølelse når hun har spist mer enn planlagt.

– Hun er svært opptatt av sunn mat og teller kalorier. Spiser sakte og pirker i maten. Skjærer maten i mange små biter, flytter dem rundt på tallerkenen.

– Foretrekker heller å spise alene enn sammen med andre. Lager mat for andre, men sier ofte hun er mett og spiser ikke selv

– Personen har rare spiseritualer og setter gjerne på høy musikk, vannspringen, TV, etc. Hun kaster maten eller gjemmer den i servietter, lommer, vesker etc.

– De sosiale endringene går ut på å isolere seg og unngå sosiale situasjoner, spesielt der det serveres mat. Trening er viktig og personen trener mye. Hun har ofte nøye planlagte treningsrutiner som gjør det mulig å forbrenne mest mulig kalorier

Hvordan kan du hjelpe?

Hvis du har mistanke om at noen har spiseforstyrrelser, er det viktig at du snakker med den det gjelder. Personen vil mest sannsynlig benekte alt første gangen du tar det opp, men ikke gi deg. Vent en liten stund og ta det opp igjen.

Nedenfor er noen tips om hva du kan gjøre som venn/venninne.

– Vis at du bryr deg og ikke vær redd for å spørre om det er noe hun vil prate om, men husk at det er ikke din jobb å gjøre henne frisk.

– Hvis personen forteller deg om problemene sine, prøv å oppmuntre henne til å snakke med en voksen person. For eksempel helsesøster, læreren, lege eller foreldre.

– Vær tålmodig og vis forståelse for at sykdommen ikke går over på kort tid eller av seg selv. Dropp samtaleemner som omhandler vekt, kalorier og mat. Snakk heller om hyggelige ting som reiser, shopping og gutter.

– Det er viktig at du ikke lover noe du ikke kan holde, for det kan bli vanskelig for deg å bære på en slik hemmelighet. Hvis du føler du må snakke med noen, bør du først fortelle det til din venn og forklare hvorfor. Hun kan fort føle seg sviktet og stenge seg inne. Kanskje dere kan være sammen om å fortelle det

– Din hovedoppgave er å være en god venn. Det vil si å motivere, oppmuntre, lytte og støtte henne.

Vil du snakke med noen?

Mental Helse (døgnåpen)
Tlf: 810 30 030

IKS (Interesseforeningen for Kvinner med Spiseforstyrrelser)
Tlf: 22 42 22 22

Anoreksia og bulimiforeningen i Bergen
Tlf: 55 32 62 60

Har du erfaringer eller tips til hvordan man kan hjelpe en med spiseforstyrrelser?



Kilder: lommelegen.no/spiseproblem, senterforspiseforstyrrelser.no, iks.no, raadgivernett.no
Bildekilde: Thinkstock photos

Skrevet av: Cecilie

Cecilie Sandbu er 23 år fra Oslo og har studert journalistikk på Mediehøgskolen Gimlekollen. Når hun ikke skriver for femelle.no studerer hun medievitenskap på Uio og jobber med barn. Cecilie har en lidenskap for foto og flytter derfor til New York til høsten for å studere fotojournalistikk.

7 kommentarer om “Spiseforstyrrelser – Vær en venn

  1. Jeg ser at du har fokusert på spiseforstyrrelser hvor man spiser lite. Jeg skulle ønske du la til noe om de som har tvangsspising. For jeg vet at det også er en utbredt sykdom. Mange tror at man har spiseforstyrrelser kun om man spiser lite/ingenting. Det å overspise er også et stort problem, selv om det ikke blir pratet like mye om det. Folk tror at de som er litt større kun er late eller litt for glad i mat. Det er ikke bare de tynne som kan være syk. Ikke at man må være stor eller liten for å ha en spiseforstyrrelse. Jeg vet om flere som har helt normal vekt. Fordi de spiser mye i en periode og deretter sulter seg selv eller noe lignende.

    For mer informasjon:
    http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/tvangsspising/

  2. Enig med Sandra. Det er også langt flere som sliter med bulimi enn anoreksi, og de fleste med anoreksi sklir over til bulimi. Det er så mye fokus på at de som har SF ikke spiser/spiser lite..
    Jeg hadde det problemet når jeg slet med bulimi og mor og far ikke forsto fordi jeg spiste jo. De trodde at all SF gikk ut på å ikke spise og var med på å gjøre alt verre en periode ved å bake boller osv fordi jeg var jo frisk så lenge jeg spiste. Så få inn litt mer om andre spiseforstyrrelser! De 120 000 kvinnene i Norge lider ikke alle av anoreksi.. Fra iks.no: # Overspising er det største problemet; 90 % overspiser i form av bulimi eller tvangsspising, bare 10 % har anoreksi.

  3. Veldig flott tilleggskommentar du er inne på noe vesentlig.
    Jeg sliter selv med depresjon/spiseforstyrrelse, men det er ingen som ser/skjønner at jeg har det siden jeg ikke er sykelig tynn, heller litt smårund. Dessuten er det viktigst å holde masken og dermed er det heller ingen som vet at jeg sliter… vi får se hvor lenge det varer, regner med man knekker sammen på et eller annet tidspunkt..

  4. Så trist å høre at du sliter! Vet det er veldig vanskelig, (nå vet jeg jo ikke hvordan det er for deg) men jeg var syk i omtrent åtte år, ingen visste om det og plutselig i et angstanfall tok jeg en overdose, havnet på legevakta og dermed innlagt på psykiatrisk. Tror det var at det var så tungt å gå med alt alene at jeg gikk på den smellen, klarte liksom ikke mer, men jeg ville ikke dø. Jeg ødela også kroppen min helt. Etter jeg var innlagt måtte jeg gå til legen flere ganger i mnd for å ta blodprøver og få svar, jeg fortsatte å kaste opp og etterhvert ble jeg ganske undervektig og fikk beskjed av legen at snart måtte de bekymre seg for hjertet. Helt forjævlig å være 17 år og få det i trynet. Da gikk det opp for meg at det kunne ikke fortsette, brukte kjæreste og venner, og all hjelp jeg kunne få og nå har jeg kommet meg gjennom det. Det var helt forjævlig men jeg er så glad for at jeg valgte bort sykdommen mot et ordentlig liv!
    Håper virkelig at du bruker systemet og de rundt deg og kommer deg gjennom det! Det tar tid, og mye vil sitte igjen (gjør det hos meg, men jeg fortsetter å kjempe) og man faller flere ganger, så da gjelder det å komme seg opp igjen og bruke de rundt deg.
    Unner ingen å leve med hvilken som helst psykisk lidelse!

  5. heisann min vennine har disse symptomene hun er bare 15 år. Jeg synes det er synd for det går utover karakterene hennes, og oppmerksomhetne knyttet til skolen. Jeg er fryktelig redd og bekymret for henne. jeg har sakt det til hun at hun må endre på seg, det er en stund siden jeg sa det så jeg husker ikke helt hvordan jeg fortalte det. Det eneste hun sa var jeg vet det, så ble det en pinelig stillhet. Etter det har hun nesten ikek spist noe. hun deler opp maten i biter altså en brødskiver og har med i en pose på skolen… Hun trener masse også. Jeg er så redd for henne. men jeg tror hun savner å få oppmerksomhet fra guttene. Og det for hun nå. Vet ikke om det er en sammenheng?

    Også har jeg enda en vennine som spiser en bannan med en skje på skolen, hun er ikke direkte tynn hun er heller litt stor hvis jeg kan si det slikt. Hun kan gå å ikke spise fra morgenen til klokken 6 eller sener på kveldene. Hun sier at hun ikke har matlyst, men kanskje hun føler seg uvel i kroppen og prøver å slanke seg?
    Vær så snill og hjelp meg jeg er deres to bestevenner! Selv så er jeg et matvark men jeg greier å regulere matintaket, og spiser når det behøvs. Vær så snill og hjelp meg jeg har gått tom for ideer. Det er tross alt 15 år og karakterene er fryktelig viktige, vi skal snart nå velge videregående skole. Please:-)

  6. Ser du skriver bare «hun».. Det er ikke helt riktig, for gutter har det også. Det er mindre utbredt enn hos jenter, men det er der likevel. Kjønn har ikke noe å si der :)

Legg igjen en kommentar

Vis
Skjul