Den store pulebordsesongen

Du kommer inn på kontoret en søndag morgen i begynnelsen av desember. Juletreet assistenten din pyntet før helgen henger på halv tolv, og julekulene ligger strødd utover gulvet. På rekkverket henger det en sliten strømpebukse, og lenger opp i trappa ligger det en stringtruse og et slips. På toalettet finner du en revnet skjorte med røde leppestiftmerker på, og vasken fra Porsgrund Porselen har falt av fugene på grunn av overvekt. Det stinker magesyre og matrester i hele lokalet, og på skrivebordet ditt ligger det en sammenkrøllet kvittering på 300 drikkebonger og en svinedyr tre-retters dine ansatte ikke engang husker å ha deltatt på før de kom tilbake på kontoret for å ha nachspiel.

Det er mandag, og halvparten av dine ansatte har tatt ut egenmelding på grunn av fyllesyke, angst og skam. Noen våger kanskje aldri å komme tilbake etter helgens morsomheter. Mens noen har spydd i kor under middagsbordet, har andre hatt jentesnakk på do. Her har de stolt vist frem mammakroppene sine med strekkmerker, cellulitter og keisnersnittheng, og de har lenge diskutert at det er slik en ekte kvinnekropp skal se ut etter fødsel. Andre har vært utro mot kjerringa si med den nye ringevikaren, og nå bombaderes din telefon med meldinger, mail og telefoner fra den sviktede parten. For alt er jo din skyld som arrangør av julebordet, er det ikke? Eller kanskje har du dummet deg ut selv? Kanskje det var du som danset naken på bardisken på en fin restaurant eller blottet deg for lærlingen som ennå ikke er fylt 18? Åh, pulebord er så gøy!

Jeg har vært på et par julebord, og det var da jeg var yngre og hadde deltidsjobb i et og annet firma jeg ikke hadde noen voksende karriere eller fremtid i. Hvor min eller andres opptreden rett og slett ikke betydde noe. Misforstå meg rett, jeg har titalls av julebord i desember selv, men disse holder jeg til venner og familie. «Nære relasjoner» er kanskje nøkkelordet. Mennesker som tåler å se meg i høyt og lavt, og vice versa. Jeg har ikke lyst til å drite meg ut foran sjefen eller kollegene mine. Jeg har ikke lyst til å se andre drite seg ut heller. Jeg har ikke lyst til å være vitne i en sak mellom deg og kjerringa di der du har liggi deg borti problemer fordi du ikke fant senga di, og jeg vil ikke bli seksuelt trakassert på nachspielet av den 40 år gamle kontormedarbeideren i midtlivskrisa.

Alt dette er sanne historier, og derfor holder det lenge for meg med en julelunsj med Villa Champagne i glasset. Skål!

Skrevet av: Benedicte Haugaard

Benedicte Haugaard, 25 år fra Drammen. Lever frilanslivet som journalist, fotograf og influencer på sosiale medier. Aktuell med TV-programmet Top Model Scandinavia.
Les flere poster Benedicte har skrevet

Legg igjen en kommentar

Vis
Skjul