Kjærlighetslivet mitt gikk aldri på skinner. Ungdomstiden var preget av underkastelse, lite selvverd og psykisk mishandling – i den grad man kan bruke disse ordene på «ungdoms oppførsel». Jeg var offer for ekstrem sjalusi som til tider endte i fysisk vold om jeg ikke oppførte meg «riktig», og har i tillegg opplevd nok utroskap til at hvem som helst andre ville gitt opp kjærligheten for lenge siden. Men var jeg deprimert? Nei. Møtte jeg veggen? Nei. Jeg har hatt mye kjærlighetssorg, men lærte fort at det var en del av livet.

Jeg hadde en blogg da også, men jeg skrev ikke om kjærlighetssorgen eller utroskapen. Jeg ga heller ikke ut en bok om hva jeg hadde opplevd, selv om jeg fikk tilbud om det i fjor. Jeg melket heller ikke den lille livserfaringen min for å få flere følgere på Instagram for så å forsøke desperat å leve av sosiale medier. Jeg skjerpet meg, og begynte å studere.

Under studiene gråt jeg meg selv i søvn stadig vekk, og jeg sov gjerne 16 timer om dagen. Jeg klarte ikke å stå opp for å komme meg til skolen. Jeg gikk ukontrollert opp i vekt til tross for utallige timer på treningssenteret, og følte meg ikke lenger som meg selv. Jeg følte meg stygg, som igjen førte til det mange i dag kategoriserer under «sosial angst». Hetetokter og ukontrollert svetting meldte sin ankomst i tide og utide, og jeg var i hormonell ubalanse. Men var jeg deprimert? Nei. Møtte jeg veggen? Nei. Jeg hadde en sykdom som kunne forklare alle symptomene. Hypothyreose heter den. Lavt stoffskifte, på godt norsk. Men før legene fant ut av det ble jeg tilbudt antidepressiva, psykolog og DPS. For det var den enkleste utveien – for legen.

Jeg takket aldri ja til de ulike tilbudene. Jeg brukte heller ikke studielånet mitt på å operere meg «finere» for å forbedre det dårlige selvbildet mitt – operasjoner som jeg senere kunne fått flere følgere på Instagram av, blitt rik av og levd av (sykt, ikke sant?). Jeg brukte heller fire år på å krangle med helsevesenet for å finne ut av hva som var galt med meg, fikk en diagnose og begynte på stoffskiftemedisin. Jeg skjerpet meg, og gikk ut av høgskolen med toppkarakterer.

I fjor opplevde jeg å bli overfalt av naboen min på åpen gate utenfor hjemmet mitt i den trygge bygda mi, og jeg fikk for første gang smake på ekte angst. Ikke den angsten man rosemaler og legger ut på Instagram sammen med et pent bilde og et dypt sitat man googlet seg frem til, men den typen som foregår på baderomsgulvet i tårer og anfall når man er livredd for livet og det å gå ut av døren. Nå vet jeg hva angst er. Men selv om jeg i et halvt år ikke turte å gå ut av huset når det var mørkt, lot vær å bruke jacuzzien på verandaen når jeg var alene, innstallerte flombelysning rundt huset og unngikk å gå tur med hundene til butikken, har jeg ikke angst i dag.

Fordi jeg skjerpet meg. Til tross for kjærlighetssorg, urettferdig behandling og sykdom så har jeg alltid stått med rak rygg, høy latter og et stort smil – og det har vært ekte. Fordi jeg alltid har klart å skjerpe meg.

Jeg har nemlig forstått at livet består av mer enn bare gode dager, og det er dessverre like normalt å føle på dårlige følelser som det er å føle på de gode. Vi må slutte å jakte på diagnoser – for sannheten er at legene står klare for å gi deg diagnoser du ikke har og medisiner du ikke trenger. Vi må også slutte å tro at man må ha en psykisk lidelse for å være kreativ, kunstnerisk eller interessant, for i dagens internettsamfunn kan det se ut som det er de med psykiske lidelser som gjør det best. Overskrifter som «møtte veggen – slipper ny singel» eller «møtte veggen – debuterer som forfatter» blir brukt som PR-strategi, og snart er du ikke lenger velkommen inn i en magasinreportasje eller på TV-skjermen om du ikke har «møtt veggen» eller «vært utbrent».

Det finnes selvfølgelig reelle psykiske lidelser, og folk har forskjellige forutsetninger for hvordan man takler motgang, men la oss bli flinkere til å skille klinten fra hveten, og PR fra sykdom.

Du har ikke bipolar lidelse selv om humøret svinger. Du er ikke deprimert selv om du har blitt dumpet av typen eller misliker vinterhalvåret. Du har ikke sosial angst fordi du føler du trenger et glass vin før du skal mingle med fremmede. Du møtte ikke veggen bare fordi du følte du ikke presterte bra nok på videregående. Du er dessverre bare helt normal – akkurat som meg. Skjerp deg.